Jeg har tenkt litt over hvordan vi bare mister mer og mer av det gode, gamle, det som vi er vant til. Men vi kommer ikke på at det går sin vei. Det forsvinner og håper på at vi vil legge merke til at det er borte, og løpe etter det og gi det en god klem og ønske det velkommen tilbake.
men det gjør vi ikke.
Hva skjedde med det å sende små sammenkrøllede papirlapper mellom rekkene i klasserommet, gjemme lappene i blyantspisseren og tro vi er kjempelure?
Hva skjedde med å dra opp jakke-ermet og svare : “klokka er ca ti på”.
Nå skriver man til hverandre på facebook eller nettby i timene, og svarer “16:48″ når folk spør hva klokka er.
.. det er litt synd.

forresten: sjekk denne småmorsomme “oppfinnelsen” :)