Når tradisjoner brytes

Hvert høstferie arrangeres det en festival for barn i Haugesund, kalt Barn er Bra-festivalen. Det er flere hundre barn som er med, og de melder seg på forskjellige aktiviteter og har det utrolig bra i en uke. Forrige uke var det høstferie, og for første gang på 12 år så var jeg ikke der! Det er helt merkelig. Hele barneskolen var jeg deltaker, og ungdomsskolen og videregående var jeg med som leder. I fjor endte jeg opp på scenen på en av showene og måtte synge tvaksjonssangen, med et stort kor med unger bak meg. Det ble nesten litt sånn feed-the-world-stemning. (Bilde: Jeg har hvertfall ikke gul bukse) Jan Fredrik Karlsen var der og hørte på, det var dritflaut, ungene spurte ham om han syntes jeg burde melde meg på idol, det var også dritflaut. Og jeg fikk beskjed av en dame om at jeg var Haugesunds neste Erlend Bratland. Woo.

Men som sagt, i år var jeg ikke der, og det føles kjemperart. Hver eneste høst i 12 år har jeg vært der. Det er litt som om det ikke blir skikkelig høst i år, når ikke alle de faste punktene iløpet av høsten blir gjennomført.

Er det flere som har noen sånne ting de alltid er med på eller alltid gjør på en spesiell tid av året? Er det flere enn meg som plutselig har gått glipp av disse tingene et år?

Looking at this photograph…

Jeg fant dette bildet nettopp, og jeg måtte smile litt. Ikke bare fordi jeg ser helt mongo ut der jeg står på hodet foran et skilt som sikkert ikke var satt opp for å varsle billister om meg. Eller, jo. Men fordi det ligger så mye fint rundt det. Det var i sommer (flaut å si det, siden det ser ut som om det var 2001), og vi var på leir, på vei tilbake fra badeland, og jeg hadde det skikkelig fint.

Charlotte og jeg hadde gått tur den natta, først til et jorde full av mygg, deretter til en tyggisautomat som det rant tyggiskuler utav, og vi samlet tyggis hele natta før vi gikk tilbake til teltet og sølte tyggis over hele gulvet. Naboguttene hadde telt med internett, vaffeljern og stor oppblåsbar madrass, så vi ville heller være hos dem og se på film på prosjektoren de hadde med seg og spise vafler. Det var så fint de dagene, med masse venner og kjekke møter og kul lovsang. Det er nesten det beste, å synge, sammen med tusen andre, og ingen hører hvor falskt jeg synger. Jeg vil synge alltid, hele tiden.

Dere? I sommer. Kan ikke vi lage oss en leirfestival-ting. Der kan vi ha et “barn i vegen”-skilt, vi kan bade, ha fint vær, være venner alle sammen og ha det helt flott? Det hadde vært fint.

Hvorfor kan vi ikke være små lengre ?

Jeg skulle ønske jeg var liten igjen. Så hadde jeg sluppet å tenke på fremtiden og sånn. Vi skal på utdanningsmesse imorgen, og jeg er ikke interessert i noen ting, med mindre jeg kan gjøre det her eller på nettet. Så det. 

Det var så fint å være liten. Jeg kunne gå til Charlotte med min rosa sykkel, sånn at hun kunne sykle på den, og jeg kunne sykle på hennes som var mye mindre. Vi syntes det var gøy å henge på lekeplassen hele dagen, og det var stort å få gå på lekeplassen på andre siden av veien. Nå må vi bruke dagene på lekser og jobb, og det er ikke så spesielt moro. Jeg kunne gått på café med venninner, men det koster penger. Vi kunne bowlet, leid film eler laget mat, men det koster jo penger det óg. Går det ikke an å ha det gøy lenger, uten å betale masse? Selvfølgelig er det fint å bare “henge”, prate og ha det morsomt, men, jeg savner å være liten.

Hadde det vært opp til meg skulle livet ha vært mye jevnere fordelt. 20 år som barn, 20 år som ungdom, 20 år som voksen og 20 år som gammel. Det er jo ganske kjipt at vi har det gøy som barn og ungdommer i 20 år, og så skal liksom resten av livet være akkurat likt, med jobb, rot, stasjonsvogn og rydding de neste 60 årene ?

P.S. I love you

“da va me vel sammen då” sa han, og jeg lot være å svare, sånn bare fordi han var teit. Men vi var jo det. Og det var fint. Og det er ett år siden idag.

2. juledag, for en teit dag å bli sammen på. Bursdag 13, jul 24, og så den 26 i tillegg. Alt skjer jo på en gang. Men jeg tror jeg hadde blitt gal av å vente lengre. 
Når vi tenker tilbake nå, ler vi av det. At vi ble sammen. For vi har funnet ut at vi ikke kjente hverandre. Men vi gjør det nå, og det er ganske fint. Det er fint å ha en som holder rundt meg når som helst, kjefter på meg når jeg er teit og stryker meg på hodet når jeg er sliten. En fin gutt som passer på meg, kjøper mat til meg og går ytterst når vi går langs veien. Fordi han bryr seg.

Mange spør om vi ikke går lei, siden vi går på samme skole, i samme klasse og sitter sammen i klasserommet. Men vet dere hva? Det går helt fint. Det er fint å vite at det er en som faktisk bryr seg der hver dag, og ikke har vi så mye tid til hverandre ellers heller. Jeg har det fantastisk fint jeg. Faktisk.

Humbled by your majesty

Jeg har ikke funnet ut hva jeg skal gjøre på nyttårsaften. Enda. eg vil være med kjæresten min, for det var jeg ikke i fjor. Men jeg vil også være med den beste jenta i verden. Vi får se.
I forfjor og i forforfjor var jeg på Explore. Leir, på lillehammer, arrangert av KRIK (kristen idrettskontakt). Ahh.

Det er bare så fint, hele greia. Vi tar buss tvers over landet i flere hundre timer, minst. Men det er jo så gøy. Jeg får meg alltid noen nye venner, uansett hvor plagsom de synes jeg er til å begynne med. Jeg elsker å ta buss.

På explore sover vi i store håkonshall, og våkner opp til musikk over anlegget og totusen ungdommer som lager mumlelyd. Jeg savner explore litt, med konge lovsang, snowboard i hafjell en stor vennegjeng og iskald luft. Spise middag mens jeg ser på 1500 ungdommer som gjør det samme, synge “Jesus, det eneste” sammen med dem under nattverden på nyttårsaften, og ikke minst fakkeltoget på nyttårsaften! Det er noe av det fineste jeg har vært med på i hele mitt liv. 1500 ungdommer, med hver sin fakkel, går i et laaangt tog opp til Lysgårdsbakken og setter dem sammen til et kors. Det er så nydelig.

Stå å klemme på alle de fantastiske vennene mine ved siden av flammekorset som synes for hele Lillehammer, mens rakettene smeller over hodene på oss, og de tusen andre som er der teller ned til det nye året. Ti, ni, åtte.. og jeg klemmer så hardt jeg kan på de fine folkene. Sju, seks, fem.. og store gnister daler fint ned fra himmelen og blander seg med snøfnuggene. Fire, tre,to.. og det begynner å bli litt vanskelig å holde seg på beina i den store, glatte nedoverbakken jeg står i og knuger meg fast til de fine menneskene. EN.. og vi roper, og detter, og ruller nedover. Forbi de flakkende flammene, forbi mennesker som ler og klemmer på hverandre, vi river med oss noen av dem på veien, men de bare ler. Og vi ender på flaten sammen med de tusen andre, og klemmer dem, selvom vi aldri har sett dem før. Og det er så fint, for de smiler, og klemmer tilbake, ønsker oss et godt nytt år og rakettene bare smeller og smeller, menneskene roper og ler, men allikevel er det som om alt bråket bare er fint, fordi alt er fint. KRIK er fint. Og Gud er fint, for å ha skapt noe så fint.

Vi finner tilbake til hverandre, vi bare tuller og ler og er så lykkelige at vi begynner å lure på om vi noen gang har hatt det så fint. Så tar vi sats, og vi kaster oss utenfor neste bakke, og den er bratt, men vi lander mykt på snøen, og hverandre.

Og vi løper lykkelige rundt i det hvite pudderet, og visste at 2007 skulle bli et fint år.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=u9DrNAaIews&hl=en&fs=1]

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=zwFBWSC93t4&hl=en&fs=1]

jeg trodde aldri jeg skulle plage dere med youtube-filmer igjen. sorry.
men disse har jeg redigert, fra explore 2007. kanskje jeg ikke burde ha vist dem, kanskje dere får komme litt for mye innpå meg, men det var bare så fint. [hvis dere ikke gidder å se alt må dere hvertfall se litt av del 2]

Tenk Annerledes

Jeg har kjøpt foundation.

Klassestyreren min fra i fjor var på besøk på skolen idag. Altså, i fjor gikk jeg på en annen (og mye kjekkere) skole (Åkra). Åh, som jeg savner Åkra! Det er helt sykt hvor mye kjekkere det var der. Skolen jeg går på nå er verdens verste sosseskole, minst, sorry altså, men jeg liker den ikke. Alle er like. Og det er som om det er bare “oss og vennene våre som betyr noe”. Tights og boblejakker, wesc, session, brunkrem og strittet hår. Klassen min er grei nok, vi er media, så vi er ikke så kjipe. Men det er skolen, selve holdningen, ettellerannet. Det ligger i luften, man bare kjenner det i det samme man går inn, helt seriøst. Man får følelsen av at “hm, her er det noe galt”. Jeg gikk her, altså vardafjell, i første klasse. Men etter 1 måned fant jeg ut at det var dumt gjort. Så begynte jeg å henge med Angela, og ting ble litt bedre. 

En dag gikk vi til rådgiveren. Vi hadde hørt masse rykter om at på Åkra (en time med buss, ca) der var det mye bedre. Samtalen med rådgiveren var sånn (litt forkortet og fritt etter hukommelsen):
-”Hei, du. Me vil at du ska fortella oss kor me ska gå te neste år , Åkra eller Vardafjell?
-”Koffer vil dåkke bytta skole da?”
-”Eh, fordi vardafjell e drit, ingen bryr seg om andre enn seg sjøl og vennene sine, og i kantinå sitte di rundt bordene sine og rotte seg sammen og hviske og tiske og late som om det ikke finnes noen andre enn seg sjøl. Drittmiljø, me hate denna skolen, drittskole.
-”Å.. .. eh .. Dåkke kan komma tilbake en gang i neste uka, så eg får summa meg litt” 

Vi kom aldri tilbake. For vi hadde bestemt oss.
Og det var et fint valg. For året på Åkra var det beste året noensinne. Verdens beste folk, yrkesfagskole med mange linjer, folk gikk rundt i kjeledresser, pysjamaser og ‘legefrakker’, alle brydde seg om alle, “alle kjente alle”. Vi spilte ludo og lekte med sprettball i gangene i friminuttene. Og vi fikk klemmer, masse klemmer, av søte folk. Skolen var for første gang i verden gøy, og man trengte ikke lenger å anstrenge seg. Man trengte ikke tenke “er det teit hvis jeg gjør sånn?” eller “hm, hva tenker folk hvis jeg har på meg den?”
Og nå tenker du at “det hadde ikke jeg tenkt” men jo, det hadde du. Det er sånn man blir av vardafjell. Jeg fant meg selv igjen i fjor, og jeg var lykkelig. Så ville jeg gjøre alt for ikke passe inn på vardafjell i år. Men allikevel tar jeg meg selv i å si “hm, den likte jeg”, til typiske vardafjell klær. Og så tenker jeg “eh , nei. jeg likte ikke den”
Jeg tror ikke det er tilfeldig at jeg kjøpte foundation i første klasse, og nettopp har gjort det igjen. 

jeg og angela lagde i første klasse. (”slagordet til åkra er ‘tenk annerledes’)

It’s not easy being green

Det er så masse fine ting som er grønne. Derfor laget jeg et fint bilde med grønne ting. Det minner meg litt om en bok jeg hadde da jeg var liten. Føler jeg. Den var fin.

Naturen er grønn og fin, firkløvere, ahh. Jeg og Charlotte fant en gang 53 firkløvere på en dag. Det er ikke tull engang. Charlotte fant én, og jeg prøvde å bestikke henne hele dagen for å få kjøpe den. Men det gikk hun ikke med på, og påsto at hvis hun ønsket seg å finne mange flere firkløvere med den hun allerede hadde, så kom vi til å finne flere. Så vi satte oss ned på plenen hennes, og der var det mange. Sick. Vi fant noen fem- og sekskløvere også. 

jeg satte noen inn i glansbildeboka mi

Idag var jeg på bandøvelse og fikk en lampe i hodet, og på nesen. Så derfor har jeg vondt i hodet og sår på nesa. Stakkars meg.

Who let the dogs out

Jeg har en hund som er litt saiko. Men så er han jo vokst opp med meg og mine søsken da.. Da han var liten bet han seg fast i armen til charlotte, og nektet å slippe taket, så han bare hang der. Nå er han stor og vimsete, og liker å sitte på fanget. Jeg tror ikke han tenker på at han er blitt litt for stor til sånn. Vi er gode kompiser egentlig, for vi liker å danse rundt på gulvet og bjeffe litt, helt til balto ikke gidder mer, og leker med sin egen hale istedetfor. Det er kjedelig. Og så lager han ku-lyder, han sier liksom “mooooohh” når vi kommer ned trappa. Jeg tror ikke han har forstått at han er en hund.

Uansett så prøvde jeg å ta et koselig portrett av oss to med macen igår. For han pleier ikke være så veldig kamerasky. Men igår var han det. Teiting. Og så trodde han at jeg hadde noe godt i hånda, så han bare hoppa på meg, og klorte meg på hånden. Så sånn er det.

Kveldssong for deg og meg

I påsken 2007 hadde vi besøk av mine søskenbarn fra kristiansand. Og vi kjedet oss. Derfor fant vi ut at vi skulle lage musikkvideo. Jeg synes hvertfall at denne videoen fremdeles er utrolig teit. Ikke mobb :d

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=EA0gqMWcLV4&hl=en&fs=1]

Odd er firmenningen til pappan min.

tried to pass it to another

Jeg skulle på et møte idag, men så skulle jeg ikke det allikevel. Så da ble jeg sittende å lage ny banner til bloggen min. Men da jeg var ferdig med den fant jeg ut at jeg var misfornøyd med resten av utseendet på bloggen min óg. Derfor forsøkte jeg å ønske meg html-skills, men det funka ikke, så da ringte jeg kjæresten min som ikke kan html, men han skal prøve. Fordi han er snill.

Jeg har lyst til å ha en stor, fin banner. Men jeg er misfornøyd med alt jeg lager når jeg er ferdig. Her er den jeg laget idag, pluss litt andre, sånne gamle.

åssen får jeg en fin blogg, dere?