Spise frokost på balkongen min og sminke meg med sponsede produkter.

Ta merkelige outfitbilder..

..før jeg drar på storshopping hele dagen.

Spise lunsj og drikke kaffe på kafé, gjerne samtidig som jeg blogger.

Kose meg ute i en park med søte, andre bloggere (Charlotte), ha på solbriller (fra coolshop.no!!!!!) og ikke være sponset i det hele tatt. Gjerne spise middag med andre bloggere óg.

Dra hjem for å ta bilde av noe av det jeg har kjøpt, liggende på gulvet.

Og så sitte oppe hele natta for å svare på mail, fikse avtaler, samarbeid og annonsering. Ta webcambilder av meg selv, og smile til mine supersøøøøte lesere. Og selvfølgelig holde en konkurranse hvor dere kan vinne nydelige premier fra sponsorene mine her, her, her og her og selvfølgelig her. Kanskje tilogmed ha en spørsmålsrunde, for ørtende gang, og svare på videoblogg mens jeg ser tomt ut i luften.

Ah, det må være et herlig liv. Eller hva?
Jeg tror jeg er den fødte superbloggerkjendis. Det er bare ingen som innser det. 

Jeg synes det er så dumt óg. Alle vi mennesker er skapt forskjellig, noen har null problem med å hoppe rundt å ha alles øyne på seg, mens andre tenker gjerne at de har lyst til det, men ikke tør. Et par jeg kjenner har jeg sett på som ganske ‘kjedelige’. Foreksempel hvis vi leker en lek (jaha?), så er de aldri skikkelig med, de er ikke med i heiagjeng, ingenting. Men, så tenker jeg: Disse personene ser sikkert på seg selv som en artig person. Liksom, jeg har hatt mine perioder hvor jeg har vært temmelig anonym, men jeg har jo alltid sett på meg selv som ei skikkelig masete og hoppete jente. Det er bare det at når noen først har fått ‘makten’ til å være midtpunktet, så gir de den ikke fra seg. Og når noen har blitt stemplet som den stille og kjedelige, så er det utrolig vanskelig å bli kvitt det stempelet.

Så det jeg tenker da, er at selv om noen virker som om de er kjedelige og ikke har lyst til å være med på ting, så må man gi dem sjangsen. Alle er unike og det finnes ingen mennesker som har lyst til å leve på sidelinjen selvom de er litt mer sjenerte enn andre. Og hvis du kjenner deg igjen som den som ikke helt tør: Gjør det allikevel! Man kan ikke la andre styre hvem du er, når du egentlig er en annen. Ikke tenk at “det kan jeg ikke, for jeg er jo ikke sånn”. Selvfølgelig kan du!