Standing at the crossroads

Veiskiller kan være både bra og ikke fullt så bra. Hvordan kan jeg vite om jeg velger rett? Vil jeg noen gang finne ut om jeg gjorde det rette? Jeg burde bare hoppe i alt, men jeg vet ikke hvor langt det er ned, og det er resten av livet mitt som står på spill, og jeg har ingen idé om hva jeg skal gjøre. Noe bør skje snart, og jeg må bare sitte og vente, jeg kan ikke velge dette alene. I det ene sekundet sier hjertet mitt noe, i det neste sier det noe annet. Gi meg et tegn, anyone. Hvorfor må alle valgene komme på en gang?
Hva gjør dere når dere må ta vanskelige valg?

Bare fordi jeg alltid må skryte..

..viser jeg frem sløyfene jeg har laget idag. Nå har jeg sikkert nok sløyfer og hårpynt til resten av året, og det er jo greit.

Etterhvert må jeg få meg flere silkebånd så jeg kan lage flere sløyfer. Andre farger og mønstre, det blir bra. Jeg kan dekorere rommet mitt med sløyfer, i tillegg til håret mitt og veska mi.

Jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg skal neste år, fortell meg! Idag står det mellom et år hjemme, bibelskole og norges kreative fagskole i stavanger.
You decide.

Overplanleggende

Noen ganger planlegger jeg så ingenting at alt tas på sparket. Noen ganger er jeg overplanleggende, og planlegger kanskje litt for detaljert om fremtiden. Idag er jeg overplanleggende.

Akkurat idag har jeg lyst til å ta nettstudier til høsten, mediedesign eller noe, for å finne ut om jeg vil studere videre design. I tillegg jobbe og ta lappen. Så vil jeg til Bergen eller noe etter det, kunsthøyskolen, to år, og så ta bachelor der eller australia/england. Kanskje en master og, sånn hvis jeg vil, for da er jeg jo superflink designer, og kan skryte av en grad. Og da, da skal jeg bli programleder. Alle sier at jeg hadde vært perfekt programleder i barnetv, tilogmed min fetter på sju. Og etter at jeg har jobbet i barnetv litt, da skal jeg lede ALT som sendes på tv. 

what do you think? Dette er en fin barnetv-vert, right ? 

Som sagt. Idag er jeg overplanleggende.

No one dreams anyway ..

Jeg klarer ikke å finne ut hva jeg skal neste år. Jeg har alltid vært en person som er redd for å skuffe noen, jeg har ikke lyst til at noen skal sitte igjen og tenke at jeg ikke bryr meg om hva de måtte føle.
Jeg tenker at hvis jeg ikke studerer noe skikkelig neste år så skuffer jeg alle lærere jeg har hatt. Hvis jeg ikke går på bibelskole, tenker jeg at jeg skuffer de i menighetene mine. Hvis jeg ikke drar på folkehøyskole, føler jeg at jeg skuffer familien min. Hvis jeg ikke blir hjemme føler jeg at jeg svikter alle de i alt jeg gjør på fritiden. Hvis jeg flytter føler jeg at jeg svikter arbeidsgiverne mine.

Jeg vil ikke at noen skal tenke “åja, så hun gjør sånn som de vil, og ikke det som hun burde gjøre”. Egentlig har jeg bare lyst til å legge meg under dyna mi og bli der til alle mumlestemmene blir stille. Da kan jeg liste meg ut i mørket og gjøre hva jeg vil. Gå tur på stranda, se på solnedgangen, skrike vårskrik og synge sanger fra hustaket. Leve i en musikal, gå på gata og plutselig begynner alle rundt meg å danse. Sitte en hel dag på café, ikke drikke chai latte men bare solrik og kakao. Jeg vil være sånn som scooter-jenta i “yes-man”. Ta bilder på joggetur, synge i et sært band og kjøre scooter og ha hjelm med øyner på. Jeg vil være spontan, ha fint hår og leve.

Men da skuffer jeg sikkert alle. På en gang.